Tekst og bilder: Dagfinn
Skjelle
En fjellkjede dukker opp i horisonten
og
snart flyr vi mellom snøkledde topper. Under oss blinker det i
bekker og vann og elvene snor seg som slanger. Høstgul vier
lyser opp mellom fjellveggene. Vi følger et dalføre og
kursen er mot nord. Fartsmåleren nærmer seg 170 km i
timen og høyden 6500 fot.
Langt om lenge bærer det inn gjennom et pass og i neste er vi
på nordsiden av kjeden. Som kastet ut ligger tundraen foran oss.
En endeløs flate med tusener av vann og vassdrag som strekker
seg så langt som øyet kan se. Helt utrolig. En stor
sjø dukker plutselig opp og piloten forbereder seg på
landing. I neste freser flottørene gjennom skummende brevann og
flyet taxer forsiktig inn mot land. De siste metrene må vades.
Ryggsekker, fiskeutstyr og våpen lempes inn på det
tørre. Snart står vi ene og forlatt mens piloten ruser
motorene og flyet forsvinner.
Brooks-fjellene strekker seg 1000 kilometer tvers over det
nordlige Alaska og hører til de minst utforskete
fjellområdene. Sjøen vi har landet i ligger i
nordhellingen og er 16 kilometer lang og kalles for Chandler Lake. I
tidligere tider hadde Nunamiut-eskimoene boplass her. Ørret
på over 15 kilo er fanget her. Elva ut fra sjøen renner
gjennom tundraen og forener seg med den mektige Colville-floden
før den ender opp i Ishavet. En ferd på flere hundre
kilometer. Det er eventyrlige mengder med fisk og fiskesorter i
vassdragene. Til og med lågåsild.
Vi er midt i fjellkjeden omtrent, nærmere bestemt i Endicott
fjellene. Det er opprettet en park her i de senere år som kalles
Gates of the Arctic. Med topper opp mot 2600 meter. Herfra skal vi
krysse fjellene og har dagsmarsjer foran oss.
Målet er det lille eskimosamfunnet i Anaktuvuk Pass der Helge
Ingstad overvintret i 1949/50. Senere skrev han boka ” Nunamiut -
blant Alaskas innlandseskimoer ”
Vi er nord for polarsirkelen, datoen er
7. september og vinteren har meldt sin ankomst En iskald kuling
feier inn fra tundraen og etter en kort vandring langs
sjøen slår vi leir. Primusene varmer godt opp i teltene,
og etter et måltid og en oppkvikkende svartkopp rusler vi ut for
å speide etter liv i det forblåste terrenget.Dette er fjell
med vilt i!! Det første vi ser i kikkertlinsene
er spredte småflokker med Dall Sheep - Alaskas hvite fjellsau.
Bestanden er stor i Brooksfjellene og flokker på flere hundre dyr
skal være observert.En villreinflokk på noen titalls dyr
haster avgårde over
slettene i det fjerne. Det skal finnes rundt 500 000 av dem i fjellene
her, fordelt på flere hjorder. I reinens fotefar følger
ulveflokkene, og på snøfonnene langs et bekkefar
står umiskjennelige ulvespor.Jo, det er en storslått
fjellverden vi er kommet til. Mens
høstmørket senker seg sovner vi inn til lyden av
teltduken som klaprer i vindkastene.
Vi våkner til en ny dag av et
ravnepar som holder konsert i fjellveggen over oss. Været har
slått om, sola luner godt, snøen tiner og sildrer vekk
mens vi følger et villreintråkk langs sjøen.
Vinteren var bare en forsmak.
Etter en god times vandring legger vi sjøen bak oss og
bøyer av østover mot et fjellpass. En jaktfalk letter fra
et vierkratt med restene av en rype i klørne og forsvinner med
raske vingeslag. Fjær med blodrester er alt som ligger igjen. Vi
følger cariboutråkkene gjennom storsteinet ur, langs
morenerygger og gjennom vierkratt. Sideelver og bekker må vades.
Sola skinner over landskapet rundt oss som domineres av høye
fjell. Det blir mang en stopp for fotografering. Et betagende landskap
To
av deltagerne skal jakte, og har storvilt i tankene. Flere ganger er vi
på skuddhold av villrein, men ingen storbukk så langt. I
følge Alaskas jaktlov er det slik at noen skal og må
overta kjøttet av felt storvilt. Det er forbudt å selge.
Skal det ikke brukes av jegeren må det gis bort. Så langt
fra folk er det nesten håpløst å frakte et slaktet
dyr ut til nærmeste siviliserte strøk. Dermed ser det ut
til at viltet skal få gå i fred. Med mindre et virkelig
prakt-eksemplar skulle dukke opp.
Men vi er ikke alene om å jakte. En rugg har nettop labbet rundt
her. En grizzlybjørn. Langs elvemælene står tydelige
tråkk. Grizzlybjørnen er ganske vanlig i Brooksfjellene
der den eter røtter og bær, jakter murmeldyr og jordekorn
- eller en gang i iblandt ramler over et ulveslakt. Den trives
også godt på tundraen på sommertid - til og med
på Barterøya i Ishavet. Svartbjørnen derimot holder
mest til på sørsiden av
fjellene.
Elgen har også vært her,
digre fallhorn ligger igjen. Flere ganger har vi hørt ulvens
monotone klagesang over slettene. Vi har bare ikke sett de. Men omsider
har vi lykken med oss. På et høydedrag en kilometer unna
står fire ulver - et syn mot himmelen. En overveldende
opplevelse. Etter å ha skuet over landskapet slipper de seg ned i
dalføret og forsvinner mellom moreneryggene.
Vi er kommet til et
vannskille.
På et ruvende høydedrag
med oversikt slår vi leir før natten kommer.
Neste morgen forserer
vi Kolluturak
River som renner mot
sørøst. Etter vadingen finner vi en tørr morene
der vi kan henge klærne til tørk i vierkrattet ved
leirbålet, mens vi inntar frokosten i spektakulære
omgivelser. Et ravnepar holder konsert i fjellet over oss. Flere
flokker med caribou passerer i løpet av dagen og vi er
på skuddhold av flere storbukker. Det er helt og holdent opp til
jegerne.
Plutselig. I en bekk piler mørke skygger, og fristelsen blir for
stor. Med et hagleskudd peprer jeg vannflaten, og et par pene Arctic
Grayling flyter opp med buken i været. En flott fisk, temmelig
lik vår egen harr. En kulp et steinkast unna er full av smellfeit
fisk, og Dag er raskt
ute med stenger og spinnere – her skal omsider fiskes. Storfiskeren
smyger seg på hold og snart er middagsmaten sikret.
Som nevnt kalles denne delen av Brooks Range for Endicott Mountains. I
senere år er det opprettet et reservat her som bærer navnet
Gates of the Arctic National Park. Lenger vest ligger Noak National
Preserve og i øst Arctic National Wildlife Refuge. I tillegg
kommer naboparker som Yukon Flats Wildlife Refuge, Kanuti, Kobuk og
mange, mange andre. I dag er faktisk størsteparten av Alaska
verneområder
Etter tre dagers vandring mellom ville
fjell står vi på et høydedrag og skuer ut over
John River. I det fjerne ser vi røyken stige opp fra eskimoenes
boplass på den forblåste tundraen. Ferden gjennom Brooks
fjellene er ved veis ende og sent på kveld trasker vi inn i
leiren. Bikkjene - for det meste huskies - holder en
øredøvende konsert. Unger med kullsvart hår
nærmest slåss om å ønske oss velkommen. Noen
eldre eskimoer kommer også ruslende. Her er det vennlighet
å spore alle vegne. Kanskje flyter vi også litt på at
vi er Helge Ingstads landsmenn. Forfatteren overvintret her i 1949/50
og senere skrev han boka ” Nunamiut” om sine opplevelser blant
fangstfolkene.
En ung eventyrer fra Montana er også på plass. Han kom inn
fra villmarka dagen før. I tre uker har han vandret alene
nordover mot Brooksfjellene, en dramatisk ferd på mange vis- og
hans jordiske gods er det ikke mye igjen av. Grizzlybjørnen rev
teltet i filler, provianten gikk dukken. Flere timer tilbrakte han i et
tre mens bjørnebinna romsterte på teltplassen og forsynte
seg. Binna hadde unger i nærheten. Omsider fikk amerikaneren jagd
bjørnen vekk ved hjelp av en rekke skremmeskudd fra en
grovkalibret revolver.
Anaktuvuk Pass ligger 700 meter over
havet omgitt av 2000 meter
høye fjell. Mot syd renner John River. Mot nord Anaktuvuk River
som forener seg med Colville floden og Ishavet. Vintertemperaturene kan
iblant komme ned mot 50 grader Celsius.
Dette er villreinens
land. I uminnelige tider har reinen streifet
gjennom fjellene - fra vinterbeitene i sør til kalvingsplassene
og sommerbeitene på tundraen i nord. Gjennom Anaktuvuk Pass
såvel som andre pass.Svingninger i bestanden av diverse
årsaker har alltid spilt inn.
For tiden er det rundt 500.000 caribou i Brooksfjellene – fordelt
på flere hjorder.Nunamiutene er Alaskas eneste innlandseskimoer
og helt siden de
første vandret inn i fjellene her har villreinen vært
næringsgrunnlaget.
I reinens spor
fulgte ulv og jerv. Med
ettertraktede skinn som et byttemiddel mot ammunisjon, salt, tobakk og
mel.Reinen betydde alt. Sjeldnere jaktet de på fjellsau eller
elg.
Derimot var grizzlybjørnens skinn ettertraktet og ble brukt
bl.a. som dør i eskimoenes iglo - lignenede telt. Med hundespann
og telt flakket de omkring i fjellene. Alt etter hvor
villreinen trakk. Sviktet reinen, kastet hungersnød og
død sine skygger over det hardføre folket som levde under
nordlysets flakkende skjær. Under Ingstads overvintring telte
nunamiutene 65 individer. Hverken
lege elller prest hadde satt sine spor her. Den eneste hvite kontakt
var en av Wien brødrene av norsk herkomst som fra tid til annen
fløy inn varer og proviant.
Anaktuvuk Pass i dag
har ca. 200
nunamiut-eskimoer – en betydelig oppgang siden Ingstads overvintring.
Folket har forlatt telt og nomadeliv og flyttet inn i hus bygd på
pæler i permafrosten. Villmarksfolket er blitt ” sivilisert” med
skoler, kirke, postkontor og butikk. En ung kar kommer feiende inn i
leiren på firehjuling – leirens
beste ulvejeger. Snøscoter på vinterstid er heller ingen
stor nyhet lenger i eskimoleiren, men de fleste foretekker fortsatt
hundespann som også blir brukt på bar mark Vi spør
etter Ingstads jaktkamerat og personlige venn Simon
Paneaq, og ser frem til å møte den sagnomsuste
fangstmannen. Men han er bortreist og vi treffer hans sønner. En
av dem peker på et et bratt fjell på østsiden av
passet – det fjellet der, sier han, bærer Ingstads navn. Vi
kaller det Mount Ingstad. Det er et solid minnesmerke nordmannen
har fått.
Et par dager senere kommer postflyet, en knallrød Cessna, blant
annet for å hente oss. Vi skal videre sørover til
Kenaifjellene og jakte svarbjørn og fiske laks. Det blir et
kort, men vemodig farvel med mennesker som man har satt pris
på.Etter
en mellomlanding i Bettles, og timer senere - fra jetflyet –
skimter vi lysene fra Fairbanks.
Før fotturen gjennom Brook
Range hadde vi allerede vært på reisefot i flere
døgn. Først fra Oslo til København og videre til
Edmonton i Alberta med Air Canada. Deretter med innlandsfly til Dawson
Creek i British Columbia. Her ble vi hentet på flyplassen av Arne
Nymoen fra Sollia i Østerdalen. I 15 år har han bodd i
Canada og vi ble kjørt til farmen hans i Chetwynd noen mil fra
Dawson Creek. Etter mange
svartkopper og gode
skrøner til langt på natt går kursen nordover neste
dag - langs Alaska Highway. Vi var fire mann i en fullastet Ford
Maverick ( en bil jeg hadde kjøpt året i forveien ) med
kano på taket full av ryggsekker, fiskeutstyr, fotoutstyr,
geværer og proviant. De første 987 kilometrene gikk
gjennom det nordlige British Columbia.
Alaska Highway ble bygd som
beredskapsvei under siste verdenskrig og er 2451 kilometer lang og. Den
ble påbegynt i 1942 og ble ferdigstilt etter 8 måneder. En
helt utrolig prestasjon med tanke på det vanskelige terrenget.
Men Amerika var i krig. Pearl Harbour var blitt bombet.Det er genuin villmark langs hele
Alaska Highway og praktisk talt ubebodd. Etter tre dagers
kjøring og to overnattinger var vi framme i Fairbanks. Etter en
overnatting fløy vi videre med rutefly til Betles og dagen etter
med en Beaver til Chandler Lake. Vi var fire - som nevnt. Audun
og Terje - som begge har meldt seg på VillmarksLiv sitt
turopplegg og skulle jakte storvilt, Dag skulle fotografere og fiske,
og undertegnede være turleder.
Fotoutstyr på denne trippen: Nikon F2 og Nikkormat EL. Nikkor 24mm f/2. Nikkor 50mm f/2. Nikkor 105mm f/ 2,5.Nikkor 300mm f/4. Film: Kodak Tri X Pan, Kodachrome 64 og Kodak Ektachrome High
Speed.