En fjellkjede dukker opp i horisonten og snart flyr vi mellom snøkledde topper. Under oss blinker det i bekker og vann og elvene snor seg som slanger. Høstgul vier lyser opp mellom fjellveggene. Vi følger et dalføre og kursen er mot nord. Fartsmåleren nærmer seg 170 km i timen  og høyden 6500 fot.

Langt om lenge bærer det inn gjennom et pass og i neste er vi på nordsiden av kjeden. Som kastet ut ligger tundraen foran oss. En endeløs flate med tusener av vann og vassdrag som strekker seg så langt som øyet kan se. Helt utrolig. En stor sjø dukker plutselig opp og piloten forbereder seg på landing. I neste freser flottørene gjennom skummende brevann og flyet taxer forsiktig inn mot land. De siste metrene må vades. Ryggsekker, fiskeutstyr og våpen lempes inn på det tørre. Snart står vi ene og forlatt mens piloten ruser motorene og flyet forsvinner.

Brooks-fjellene strekker seg 1000 kilometer tvers over det nordlige Alaska og hører til de minst utforskete fjellområdene. Sjøen vi har landet i ligger i nordhellingen og er 16 kilometer lang og kalles for Chandler Lake. I tidligere tider hadde Nunamiut-eskimoene boplass her. Ørret på over 15 kilo er fanget her. Elva ut fra sjøen renner gjennom tundraen og forener seg med den mektige Colville-floden før den ender opp i Ishavet. En ferd på flere hundre kilometer. Det er eventyrlige mengder med fisk og fiskesorter i vassdragene. Til og med lågåsild.
Vi er midt i fjellkjeden omtrent, nærmere bestemt i Endicott fjellene. Det er opprettet en park her i de senere år som kalles Gates of the Arctic. Med topper opp mot 2600 meter. Herfra skal vi krysse fjellene  og har dagsmarsjer foran oss. Målet er det lille eskimosamfunnet i Anaktuvuk Pass der Helge Ingstad overvintret i 1949/50. Senere skrev han boka ” Nunamiut -  blant Alaskas innlandseskimoer ”

Vi er nord for polarsirkelen, datoen er 7. september og vinteren har meldt sin ankomst  En iskald kuling feier inn fra tundraen og etter en kort vandring langs sjøen slår vi leir. Primusene varmer godt opp i teltene, og etter et måltid og en oppkvikkende svartkopp rusler vi ut for å speide etter liv i det forblåste terrenget.Dette er fjell med vilt i!! Det første vi ser i kikkertlinsene er spredte småflokker med Dall Sheep - Alaskas hvite fjellsau. Bestanden er stor i Brooksfjellene og flokker på flere hundre dyr skal være observert.En villreinflokk på noen titalls dyr haster avgårde over slettene i det fjerne. Det skal finnes rundt 500 000 av dem i fjellene her, fordelt på flere hjorder. I reinens fotefar følger ulveflokkene, og på snøfonnene langs et bekkefar står umiskjennelige ulvespor.Jo, det er en storslått fjellverden vi er kommet til. Mens høstmørket senker seg sovner vi inn til lyden av teltduken som klaprer i vindkastene.

Etter en god times vandring legger vi sjøen bak oss og bøyer av østover mot et fjellpass. En jaktfalk letter fra et vierkratt med restene av en rype i klørne og forsvinner med raske vingeslag. Fjær med blodrester er alt som ligger igjen. Vi følger cariboutråkkene gjennom storsteinet ur, langs morenerygger og gjennom vierkratt. Sideelver og bekker må vades. Sola skinner over landskapet rundt oss som domineres av høye fjell. Det blir mang en stopp for fotografering. Et betagende landskap

To av deltagerne skal jakte, og har storvilt i tankene. Flere ganger er vi på skuddhold av villrein, men ingen storbukk så langt. I følge Alaskas jaktlov er det slik at noen skal og må overta kjøttet av felt storvilt. Det er forbudt å selge. Skal det ikke brukes av jegeren må det gis bort. Så langt fra folk er det nesten håpløst å frakte et slaktet dyr ut til nærmeste siviliserte strøk. Dermed ser det ut til at viltet skal få gå i fred. Med mindre et virkelig prakt-eksemplar skulle dukke opp.

Elgen har også vært her, digre fallhorn ligger igjen. Flere ganger har vi hørt ulvens monotone klagesang over slettene. Vi har bare ikke sett de. Men omsider har vi lykken med oss. På et høydedrag en kilometer unna står fire ulver -  et syn mot himmelen. En overveldende opplevelse. Etter å ha skuet over landskapet slipper de seg ned i dalføret og forsvinner mellom moreneryggene.

Neste morgen forserer vi Kolluturak River som renner mot sørøst. Etter vadingen finner vi en tørr morene der vi kan henge klærne til tørk i vierkrattet ved leirbålet, mens vi inntar frokosten i spektakulære omgivelser. Et ravnepar holder konsert i fjellet over oss. Flere flokker med caribou passerer i løpet av dagen og vi er på skuddhold av flere storbukker. Det er helt og holdent opp til jegerne.
Plutselig. I en bekk piler mørke skygger, og fristelsen blir for stor. Med et hagleskudd peprer jeg vannflaten, og et par pene Arctic Grayling flyter opp med buken i været. En flott fisk, temmelig lik vår egen harr. En kulp et steinkast unna er full av smellfeit fisk, og Dag er raskt ute med stenger og spinnere – her skal omsider fiskes. Storfiskeren smyger seg på hold og snart er middagsmaten sikret. 

Som nevnt kalles denne delen av Brooks Range for Endicott Mountains. I senere år er det opprettet et reservat her som bærer navnet Gates of the Arctic National Park. Lenger vest ligger Noak National Preserve og i øst Arctic National Wildlife Refuge. I tillegg kommer naboparker som Yukon Flats Wildlife Refuge, Kanuti, Kobuk og mange, mange andre. I dag er faktisk størsteparten av Alaska verneområder

Etter tre dagers vandring mellom ville fjell  står vi på et høydedrag og skuer ut over John River. I det fjerne ser vi røyken stige opp fra eskimoenes boplass på den forblåste tundraen. Ferden gjennom Brooks fjellene er ved veis ende og sent på kveld trasker vi inn i leiren. Bikkjene - for det meste huskies - holder en øredøvende konsert. Unger med kullsvart hår nærmest slåss om å ønske oss velkommen. Noen eldre eskimoer kommer også ruslende. Her er det vennlighet å spore alle vegne. Kanskje flyter vi også litt på at vi er Helge Ingstads landsmenn. Forfatteren overvintret her i 1949/50 og senere skrev han boka ” Nunamiut” om sine opplevelser blant fangstfolkene.

Anaktuvuk Pass ligger 700 meter over havet omgitt av 2000 meter høye fjell. Mot syd renner John River. Mot nord Anaktuvuk River som forener seg med Colville floden og Ishavet. Vintertemperaturene kan iblant komme ned mot 50 grader Celsius.

Dette er villreinens land. I uminnelige tider har reinen streifet gjennom fjellene - fra vinterbeitene i sør til kalvingsplassene og sommerbeitene på tundraen i nord. Gjennom Anaktuvuk Pass såvel som andre pass.Svingninger i bestanden av diverse årsaker har alltid spilt inn. For tiden er det rundt 500.000 caribou i Brooksfjellene – fordelt på flere hjorder.Nunamiutene er Alaskas eneste innlandseskimoer og helt siden de første vandret inn i fjellene her har villreinen vært næringsgrunnlaget. 

I reinens spor fulgte ulv og jerv. Med ettertraktede skinn som et byttemiddel mot ammunisjon, salt, tobakk og mel.Reinen betydde alt. Sjeldnere jaktet de på fjellsau eller elg. Derimot var grizzlybjørnens skinn ettertraktet og ble brukt bl.a. som dør i eskimoenes iglo - lignenede telt. Med hundespann og telt flakket de omkring i fjellene. Alt etter hvor villreinen trakk. Sviktet reinen, kastet hungersnød og død sine skygger over det hardføre folket som levde under nordlysets flakkende skjær. Under Ingstads overvintring telte nunamiutene 65 individer. Hverken lege elller prest hadde satt sine spor her. Den eneste hvite kontakt var en av Wien brødrene av norsk herkomst som fra tid til annen fløy inn varer og proviant.

Anaktuvuk Pass i dag har ca. 200 nunamiut-eskimoer – en betydelig oppgang siden Ingstads overvintring. Folket har forlatt telt og nomadeliv og flyttet inn i hus bygd på pæler i permafrosten. Villmarksfolket er blitt ” sivilisert” med skoler, kirke, postkontor og butikk. En ung kar kommer feiende inn i leiren på firehjuling – leirens beste ulvejeger. Snøscoter på vinterstid er heller ingen stor nyhet lenger i eskimoleiren, men de fleste foretekker fortsatt hundespann som også blir brukt på bar mark Vi spør etter Ingstads jaktkamerat og personlige venn Simon Paneaq, og ser frem til å møte den sagnomsuste fangstmannen. Men han er bortreist og vi treffer hans sønner. En av dem peker på et et bratt fjell på østsiden av passet – det fjellet der, sier han, bærer Ingstads navn. Vi kaller det Mount Ingstad. Det er et solid minnesmerke nordmannen har fått.
Et par dager senere kommer postflyet, en knallrød Cessna, blant annet for å hente oss. Vi skal videre sørover til Kenaifjellene og jakte svarbjørn og fiske laks. Det blir et kort, men vemodig farvel med mennesker som man har satt pris på.Etter en mellomlanding i Bettles, og timer senere - fra jetflyet – skimter vi lysene fra Fairbanks.

Før fotturen gjennom Brook Range hadde vi allerede vært på reisefot i flere døgn. Først fra Oslo til København og videre til Edmonton i Alberta med Air Canada. Deretter med innlandsfly til Dawson Creek i British Columbia. Her ble vi hentet på flyplassen av Arne Nymoen fra Sollia i Østerdalen. I 15 år har han bodd i Canada og vi ble kjørt til farmen hans i Chetwynd noen mil fra Dawson Creek. Etter mange svartkopper og gode skrøner til langt på natt går kursen nordover neste dag - langs Alaska Highway. Vi var fire mann i en fullastet Ford Maverick ( en bil jeg hadde kjøpt året i forveien ) med kano på taket full av ryggsekker, fiskeutstyr, fotoutstyr, geværer og proviant. De første 987 kilometrene gikk gjennom det nordlige British Columbia.

Alaska Highway ble bygd som beredskapsvei under siste verdenskrig og er 2451 kilometer lang og. Den ble påbegynt i 1942 og ble ferdigstilt etter 8 måneder. En helt utrolig prestasjon med tanke på det vanskelige terrenget. Men Amerika var i krig. Pearl Harbour var blitt bombet.Det er genuin villmark langs hele Alaska Highway og praktisk talt ubebodd. Etter tre dagers kjøring og to overnattinger var vi framme i Fairbanks. Etter en overnatting fløy vi videre med rutefly til Betles og dagen etter med en Beaver til Chandler Lake. Vi var fire  - som nevnt. Audun og Terje - som begge har meldt seg på VillmarksLiv sitt turopplegg og skulle jakte storvilt, Dag skulle fotografere og fiske, og undertegnede være turleder.

Fotoutstyr på denne trippen: Nikon F2 og Nikkormat EL. Nikkor 24mm f/2. Nikkor 50mm  f/2. Nikkor 105mm f/ 2,5.Nikkor 300mm f/4. Film: Kodak Tri X Pan, Kodachrome 64 og Kodak Ektachrome High Speed.