Etter to dagers kjøring gjennom ødemarkene i det nordlige Alberta ankom vi omsider Wood Buffalo National Park. Parkområdet er større enn Danmark og ligger på grensen mellom Alberta og Nordvest-territoriet. Over oss var det sol og blå himmel og vi var i midten av juni. Myggen var allerede på plass.
Vi tok en overnatting i Fort Smith som er en utpost ved Store Slavesjø, grunnlagt av handelskompaniet Hudson Bay.
Herfra startet Helge Ingstad på sine fire år som pelsjeger i villmarken. Det tok en måned å padle strekningen til østenden av sjøen. Store Slavesjø er 70 ganger større enn Mjøsa og kjent for sitt eventyrlige fiske av gjedde, harr og sik,  eller Arctic Char opp mot 20 kilo. I skogene streifet elg og bjørn, beveren var tallrik, på tundraen vandret hundretusener med caribou.
” I reinens fotefar fulgte ulven,” skriver Ingstad i sin
” Pelsjegerliv blant Nord Amerikas indianere”.  Boka ble oversatt til 40 språk og solgt over en årrekke.

Vi fulgte grusveien inn i Wood Buffalo og langt om lenge kom vi til en liten sjø. Her slo vi leir og satte kanoen ut. Vannet var krystallklart og bunnen kunne skimtes på flere meters dyp. Etter noen få padletak ble vi sittende som paralysert. Som skygger under oss pilte regnbueørreter på to til tre kilo. På de grunne sandbankene sto stimer på ti til femten storrugger. Det gikk litt tid for vi fikk revet oss løs. Fiskeutstyret ble rigget i en fei. I løpet av den neste timen kastet vi det vi hadde av sluker, spinnere og fluer rett foran nesen på ørretene uten ett eneste napp. Alle forhåpninger om middagsfangst falt i grus. Til slutt ga vi opp og padlet inn mot land. Regnbueørreten er som annen fisk - enten biter den, eller ikke.



Skogen som kranset sjøen besto av jakpine. Tresorten minner mye om furu og trives best på tørre, fine moer. I tillegg vokste klynger med gran, osp, bjørk og lønn. Strandbredden strakte seg hundrevis av meter og besto av lys, delikat sand. I det vi dro kanoen på land igjen oppdaget vi tråkkene etter en bjørn som hadde labbet rundt førti meter bortetter. Den hadde faktisk gått her etter at vi la fra land. Ergo fant vi ut at ” Bjørnesjøen ” var et passende navn.

Med 44.000 kvadratkilometer var Wood Buffalo i mange tiår verdens største nasjonalpark. Som navnet tilsier ble den etablert for å beskytte skogsbøffelen. Parkområdet ble opprettet i 1922 og står på UNESCO World Herritage liste. I tillegg er to av våtmarksområdene oppført på Ramsar listen; The Peace -Athabasca Delta og The Whooping Crane Nesting Area.
På nordsiden av Store Slavesjø er det opprettet nok ett skogsbøffelområde; the Macenzie Bison Sanctuary.
Bøffelen er ikke lenger utryddingstruet og finnes i mindre bestander ved Big Delta i Alaska pluss i parkområder i Alberta, Montana og i Yellowstone.

Dyrelivet i Wood Buffalo er overmåte rikt. Her er skogsrein  ( woodland caribou) og tundrarein (barren ground caribou).Tundrareinen har tilhold her et par-tre måneder på vintertid. Resten av året er den på trekk til og fra sine sine kalvingsplasser og sommerbeitene i nord. Mer enn 46 pattedyrarter og 200 fuglearter er registrert i parkområdet.